Jordbruk i Hviterussland spiller en viktig rolle ilandets økonomi. Denne bransjen ekspanderer hvert år og får fart. I landbruket sysselsetter ca 10% av den totale befolkningen.
I Hviterussland er det ikke noe land i privat eierskap. Alt landbruk er basert på arbeidet med statlige gårder og kollektive gårder. Et slikt system har vart siden tiden for eksistensen av Sovjetunionen. Til tross for strukturens tilstrekkelige alder, gir det gode resultater. Landet kjøper nesten ikke grunnleggende grønnsaker og korn i andre land.
Hviterusslandets folk er fullt utstyrt med sine egnekjøtt og melk. Nesten alle produktene forblir i landet, og bare en liten del går for import. I landbruket investerer regjeringen betydelige penger. Dette er gjort for utvikling og velstand. Finans er brukt på kjøp av nytt utstyr og utstyr.
I 2005, et program påutvikling av landsbyen og dens gjenopplivelse. Staten tildeler tilskudd, som bør gå for arrangering av territorier og involvering av unge i dem. I bosetningene blir barnehager bygget opp, den pedagogiske basen i skolene blir bedre, nye jobber blir åpnet. Dermed blir nye unge kadrer tiltrukket av landsbyen og industrien utvikler seg.
Moderat klima gir mulighet til å dyrke planter og dyrke dyr over hele landet. Oppdrett av bær og frukt hersker i de sørlige delene.
Landbruk av Republikken Hviterussland er rettetpå dyrking av avlinger, som er spesifikke for landets breddegrader. Plassen for pløying opptar mer enn 8,5 millioner hektar. Fordelen er gitt til dyrking av kornavlinger og grønnsaker.
I de senere år har regjeringen aktivtpopulariserer avl av oljefrø og belgfrukter. Jordbruket i Hviterussland er kjent i Europa for dyrking av hør. Omtrent 20% av verdens avlinger av denne kulturen er konsentrert i landet.
Likevel er det mest populære dyrking av korn:
Landet vokser aktivt et nytt utvalgrughvete. Denne kulturen kombinerer rug og hvete. Triticale brukes mer som fôr. Jordbruk i Hviterussland tar det andre stedet i verden i dyrking av denne typen korn.
Landet legger stor vekt på utviklingen av vegetabilsk vekst. Hviterusslands innbyggere er fullt utstyrt med sine poteter. Høsten øker årlig over hele landet. Poteter går ofte for import.
Oppdrett av storfe forblir iprioritet i landets økonomi. I motsetning til andre post-sovjetiske stater øker antall husdyr i Hviterussland hvert år med 5-10%. Dermed er innbyggerne i landet fullt utstyrt med kjøttprodukter av god kvalitet.
De fleste kjøttprodukter på butikkhyllene er laget av naturlige råvarer av egen produksjon. Denne typen industri er utstyrt med 100% egenproduksjon.
Landet prioriterer handelen med varerav sin produksjon, og dette styres på statnivå. Bare en liten del av kjøttprodukter importeres fra andre land. I utgangspunktet er disse spesifikke typer kjøtt som er særegne for landene der det produseres.
Landbruksdepartementet i Hviterussland legger særlig vekt på dyrking av storfe for melkeproduksjon. Landet er utstyrt med dette produktet 100% fra egen produksjon.
Også i landet blir melk tilbakekjøpt fra en privatav befolkningen. Dermed støtter staten oppdrett av kyr av befolkningen i landsbyene. Melkebehandlingsanlegg bruker kun tørre ingredienser i unntakstilfeller.
Biavl håndteres for det meste av privatpersoner. I forbindelse med programmet i landet for utvikling av landsbyer, er denne sektoren for landbruk engasjert i mange småbønder. Honning produsert i Hviterussland er i stor etterspørsel i andre land.
Til tross for det raske tempoet i forbedringenproduktivitet, det er problemer i denne grenen av økonomien som hindrer denne prosessen. Først og fremst er dette mangelen på en materiell base av gårder. Myndighetene gjør betydelige investeringer i utviklingen av landbruket, men gitt at alt utstyr er foreldet, er disse pengene ikke nok.
Noen agrarians hevder at en betydeligHindringen i den raske økonomiske veksten i næringen er fraværet av land i privat eierskap. Individuelle bønder, etter deres mening, kunne raskt utvikle sine gårder og utstyr kjøpt på egen bekostning.
Siden 2013, nivået påutvikling av kollektive gårder. Staten tildelte rundt 40 milliarder dollar for å støtte og utvikle industrien i 2011. Dette beløpet forenklet jordbrukets liv, men kunne ikke fullt ut kompensere for tapene. I 2017 ble minimumsbeløpet tildelt for industriens utvikling.
</ p>>
